MATERIALISTEN

Dagen før stipendet kommer er alltid lik. Jeg blir fæl og vemmelig og materialistisk. Jeg ser på skoene i butikken, to tre fire par og har like lyst på alle. Fine klær i dyre butikker, ræl laget av akryl og polyester kan du bare drite i. Jeg vil bare spise brie og druer, røkelaks og kamskjell, jeg vil ikke drikke Captain Morgan lenger, bare Havana Club. Jeg angrer på studievalget, for ergoterapi betaler jo ikke. Jeg burde ha begynt på ingeniørstudiet, brukt realfagsutdannelsen for det den er verdt. Blitt rik, bodd i penthouse, veltet meg i kasjmir.

Så kommer stipendet. Jeg innser at jeg ikke har noen penger å bruke uansett. Jeg sitter her i polyestertoppen min, spiser skiver med fiskekake til middag og er egentlig tvers gjennom lykkelig uten alle kamskjellene og brieen. 

Likevel klarer jeg ikke å unngå å ønske meg bare ett par til med sko. Please?