God jul til alle slektninger og venner (og kanskje ukjente?), som leser innleggene mine! Det er to ting jeg synes er veldig viktige å huske på i julen, og begge involverer våre kjære dyrevenner.
For det første, husk på dyret i jula! De trives best hvis alt er "vanlig", for de har jo sine faste vaner. De er ikke mennesker og vi bør ikke menneskeliggjøre dem, for de har ikke moral. Derfor kan de ikke ta ansvar for sine handlinger. Så, hvis hunden tisser på juletreet, ikke kjeft. Den får jo lov til å tisse på trær til vanlig, ikke sant?
Nummer to er, ikke gi levende dyr i julepresang. Dette er noe av det som provoserer meg mest i juletiden, og dette gjelder nok ikke bare meg. Til og med en fisk kan leve i mange år og trenger nøye stell for å ha det bra. Tenk på det!
Jeg har vært veldig snill i år. Jeg har hjulpet gamle damer med å finne veien, vært snill med folk og dyr, vært omtenksom, ikke spist spesielt mye godteri utenom lørdager, trent, holdt tidsfrister og jeg har prøvd å være mindre selvsentrert.
Etter en natt med lite søvn og nerver hele morgenen fikk jeg valgt praksisplassen min. Fra mars til juni skal jeg bo i Stange i Hedmark og jobbe i ergoterapitjenesten i kommunen. Det blir forhåpentligvis lærerikt, og jeg er spent på både arbeidsoppgaver og om jeg finner meg plass å bo. Ergoterapitjenesten der er i alle fall kjent for stor faglig utvikling og skal være blant de ledende i Hedmark og Oppland. Det lover godt.
Mitt forhold til Stange er at det er et sted jeg tar toget forbi på vei til Hamar, men jeg er sikker på at det har mer å by på. I følge kommunesidene til Stange kalles kommunen et eldorado for natur- og friluftsinteresserte, så det blir kanskje mulighet for en del fotografering.
Jeg er også veldig glad for at det ikke tar mer enn 35 minutter med toget fra Stange til Eidsvoll. Da blir det mer kjærestekos og valpekyss og det er kanskje det beste med Stange til nå.
Det er blåtime i borettslaget og jeg sitter her med Earl Grey og cookies. Akkurat nå er jeg veldig spent og har sommerfugler i magen, for i morgen trekker vi praksisplasser på skolen. Praksisen varer i 11 uker, fra mars til juni, og jeg håper så inderlig at jeg ender opp i Mjøsområdet igjen. Tenk å se kjæresten og pelsen hver helg! Det hadde vært noe, det.
Litt veggpynt på en lat søndag. Planen for dagen er å drikke te, spise klementiner, strikke sokker og se på Homeland. Jeg har en lite produktiv helg, tydeligvis, men det er jo snart ferie og jeg lader opp til det. Om fem dager kan jeg reise hjem, og da, da blir det jul!
Et bilde tatt fra Bjørndalsnuten i Rogaland, på en nyttårstur med pappa og Luke. En sur og kald, men veldig fin dag, i 2007. Det andre året mitt på videregående. Jeg gikk i en veldig fin klasse, og hadde veldig gode venner. I dag er de vennene veldig, veldig gode venner. Jeg tenker faktisk tilbake på årene på videregående som noen av de kjekkeste årene i mitt liv, selv om den personen jeg var da ikke var den samme som jeg er nå.
Fra da til nå har personligheten min utviklet seg, stilen min endret seg og ikke minst endret planene seg. Jeg skulle jo studere i utlandet. Aberdeen, kanskje Tokyo eller London. Medisin, så psykiatri, eller kanskje patologi (ja, jeg kan fortsatt tenke meg å bli patolog, egentlig). Nei, profesjonsstudiet i psykologi, eller kanskje veterinærhøgskolen. I det minste et studie med høye karakterkrav. Reise mye, oppleve nye ting, møte nye mennesker. Jeg ønsket meg en kjæreste, gjerne en engelsktalende mann, høy og mørk og noen år eldre enn meg. Leilighet i en storby, kafélivet, utesteder og fine restauranter. Designersko, kvalitetsklær, rosebuketter overalt. Jeg ville ut av landet og aldri flytte tilbake igjen. Jeg hadde høyere krav til meg selv og var nok mer overfladisk.
Ja, planene endret seg drastisk. Jeg bor fortsatt i Norge. Studiet mitt tok det et halvt år å forstå, og jeg klarer fortsatt ikke å forklare hva jeg gjør for andre. Jeg er i et avstandsforhold (med en østlending, attpåtil), men jeg ville aldri byttet ham mot noen annen. Jeg veksler mellom to liv; kjærestelivet i Feiring og studentlivet med vennene i Trondheim. Det er ikke alltid like enkelt, men det gjør livet litt mindre ensartet og tiden går. Av og til forstår jeg ikke hva vi tenkte på, men det kjennes rett og vi holder ut. Vi kjøpte hund, folk tvilte på avgjørelsen, men pelsen er familie nå. Jeg er lei av å bo i by og lengter til skauen. Derfor passer planen om å kjøpe hus i Feiring når jeg er ferdig her utmerket. Det er merkelig nok bare ett og et halvt år til, ganske skummelt og uvirkelig, men veldig, veldig fint.
Alt går veldig fort og plutselig er jeg ferdig. Hvis alt går etter planen blir det bygdemenneske av meg, men det er helt greit. Så lenge vi har vårt eget hus med utsikt, litt som den fra Bjørndalsnuten, kan jeg være fornøyd. Invitere venner på middag, sitte i hagen og se på utsikten. Det er en del av drømmen. Det er jo ikke lenge til en gang, hvis alt går etter planen.
Jeg er fortsatt i live, hvis noen lurte! Det har ikke blitt mange skriveriene fra denne kanten den siste tiden. Det er flere grunner til det (ikke særlig mange gode), men hovedgrunnen er at jeg ikke blir fornøyd med bildene jeg tar. Objektivet mitt er ikke bra nok for innendørsbruk og dårlig belysning, og jeg nekter å bruke blitz. Derfor er det meste jeg vil fortelle om noe jeg faktisk ikke kan ta greie bilder av. Stusselig! Nytt objektiv får bli en prioritering framover. Bildet over er det eneste klare bildet av hunden fra denne helga. Det illustrerer i det minste det fine vinterværet!
Uansett er det egentlig litt av hvert å fortelle. Her er en liten oppsummering av hva den siste tiden har brakt med seg for meg:
desember og advent, mitt julehjerte gleder seg!
fra 1. desember til i dag har jeg vært i Feiring med kjæresten og Lyng. Vi har hatt det kjempefint, med en koselig tur til Oslo, pepperkakehusbaking (fint ord?), svenskehandel for min del, to trivelige jaktdager i skauen og noen episoder Desperate Housewives
Lyng har hatt sitt første møte med snø, en artig opplevelse! Dette kalde og hvite er visst tidenes morsomste opplevelse, synes han
kaféturer med fine jenter
julemusikk, julemusikk, julemusikk!
Nå skal jeg nyte årets siste dager i Trondheim. Snø og en fullstappet timeplan hjelper!
Å, for en fantastisk start på årets advent! 1. advent våknet jeg til snø, tente det første lilla lyset og spiste klementiner. Det gjorde godt med en avslappende dag i sofaen etter ei travel og fin helg med slekta. Nå jeg gleder meg litt ekstra til å feire jul hjemme, med Tre nøtter til Askepott, pinnekjøtt og faktisk kjæreste- og hundekos! Det blir ekstra stor stas, og det er lenge siden jeg har gledet meg like mye til jul som jeg har nå. Denne kvelden har gått med til å pakke inn to fine julepresanger mens Hans Rotmo sang Vårres jul i bakgrunnen. Jeg er jo tross alt i Trøndelag!
Nå har Lyng blitt seks måneder gammel. Han er en veldig snill og tålmodig valp, og tolererer det meste. Han kan sitt, bli, ligg og kommer når vi roper, men han forstår ikke helt rull rundt enda. Han er stor og fin og kommer til å bli mye større og finere. Denne helgen var den første valpefrie helgen vår siden vi kjøpte ham i sommer. Veldig spesielt. Det manglet liksom noe. Jeg savnet ham nok mer enn Kristian, som tross alt har ansvaret for ham hver dag. Likevel var det godt å slippe å gå ut på tisseturer i hagen, lufteturer langs veien og bare bruken tiden på oss. Helgen i Stavanger gjorde godt, men neste gang vi treffes er jeg veldig glad for at Lyng skal være med oss. Vi føler oss alt for unge til å få barn, så det er veslepelsen som gjør oss til en slags familie. Han er bare god, rett og slett.
Så selv om vi setter pris på alenetiden, har vi selvfølgelig tenkt å gjøre det vanskeligere for oss selv når vi får flyttet sammen. Vi (les: jeg) er valpesyke og må ha en til. Jeg klarer ikke å se for meg et liv uten hund, og må jo ha minst to slik at den første hunden ikke blir ensom om dagen. Bra logikk, ikke sant?
Enn så lenge er vi fornøyde med bare Lyng. Her er vår fine pels fra da vi hentet ham til i dag:
Liten og lodden og åtte uker gammel. Han passet perfekt i armkroken, spiste fire ganger om dagen og sov mye. Den første tiden da han ikke lød navnet sitt var mest strevsom. Det ble mye løping og henting, for små valper kommer seg fort ut gjennom gjerdet, gitt.
Litt mer moden og litt mindre lodden, men fortsatt valp. Elleve uker gammel var han endret utseendemessig og begynte å vise personligheten sin. Han virket som en bedagelig skøyer, men ville heller leke enn kose.
Ved seks måneder er han roligere og voksnere, både utseendemessig og i oppførselen. Pelsen er grovere og han lukter mer hund. Han er så lettvint at det er lett å glemme at han faktisk er valp fortsatt. Nesen har begynt å bli søt og rosa. Han ligger gjerne på fanget hvis han er litt trøtt, selv om han ikke passer så godt der lenger. Harehunden i ham vises mer og mer nå. Han er dessuten sykt fin!
Jeg kjenner en heldig gutt som får pakkekalenderen sin i kveld. Noe å glede seg til hver søndag i advent, en-to-tre-fire små pakker som kanskje gjør dagen litt lysere og finere. Nå er pakkene stuet ned i kofferten min, sammen med toalettsaker, truser og høyhælte sko. Snart skal jeg fly til Stavanger for å tilbringe helgen med kjæresten, familien, hunden og mitt elskede Kaizers Orchestra. Gleder meg!
En sang jeg stadig kommer tilbake til. Mens jeg venter på bussen, sitter i flyet og ser på skyene, på ryggen i senga, når det snør, når det regner, når jeg soler meg på terrassen. Jeg tror den har blitt en favoritt.
Dagen før stipendet kommer er alltid lik. Jeg blir fæl og vemmelig og materialistisk. Jeg ser på skoene i butikken, to tre fire par og har like lyst på alle. Fine klær i dyre butikker, ræl laget av akryl og polyester kan du bare drite i. Jeg vil bare spise brie og druer, røkelaks og kamskjell, jeg vil ikke drikke Captain Morgan lenger, bare Havana Club. Jeg angrer på studievalget, for ergoterapi betaler jo ikke. Jeg burde ha begynt på ingeniørstudiet, brukt realfagsutdannelsen for det den er verdt. Blitt rik, bodd i penthouse, veltet meg i kasjmir.
Så kommer stipendet. Jeg innser at jeg ikke har noen penger å bruke uansett. Jeg sitter her i polyestertoppen min, spiser skiver med fiskekake til middag og er egentlig tvers gjennom lykkelig uten alle kamskjellene og brieen.
Likevel klarer jeg ikke å unngå å ønske meg bare ett par til med sko. Please?
Neste helg kommer til å bli episk! Jeg og kjæresten reiser fra hvert vårt sted, til Stavanger. På lørdag, om en uke som ikke kan gå fort nok, skal vi på spesialforestilling av det nye teaterstykket Sonny, sammen med mamma. Det handler om det første Kaizeruniverset, og som blodfan er det nesten påbudt å se dette stykket. Jeg har gledet meg i over et år, og tror ikke jeg blir skuffet. Kaizers har jo vært involverte, og de innfrir jo alltid! Stavanger har andre ting å by på også, selvfølgelig. Familien min, for det første, og min beste gamlehund som jeg savner hver dag. Det blir koselig med litt familie- og hundekos igjen!
Jeg merker at det er denne tiden av året igjen. Jeg blir trøttere, gretnere, skolelei og jeg lengter mye mer. Det frister så lite å være student akkurat nå. Det kjennes ut som jeg er i ferd med å skifte modus, fra student til ei som egentlig bare vil slå seg til ro og være husmor. Jeg tenker på det hele tiden og litt til, at jeg vil flytte, bo sammen med ham og hunden og en ny valp som jeg ønsker meg så veldig. Jeg vil ha skauen som nærmeste nabo, utsikt over vannet og en stor hage med frukttrær. Den dagen jeg kan stå opp i mitt helt eget hus, ta på meg ullklær og tusle ut for å hente ved mens hundene kaster seg rundt på gresset, det gleder jeg meg til. Fyre i ovnen mens kjæresten fortsatt sover, lage en tekopp og sitte under et pledd til det blir varmt inne. Gå ut i skogen og plukke sopp og bær på høsten, jakte mer, lære meg å fiske ordentlig, dyrke mine egne urter i hagen. Bli sprekere og friskere av bare å være ute. Det blir kanskje ikke sånn, men jeg lengter etter akkurat det, likevel. Jeg er halvveis i studiet nå, så tiden går tross alt fort når en er student. Selv om den gjerne kunne gått enda fortere.
Jeg er tilbake i Trondheim etter ei fin langhelg i Feiring, med kjæreste og hund. Over helgen har vinteren kommet til Trondheim, nå er det rim på gresset om morgenen og ullvær. Når det blir kaldt og mørkt ute prøver jeg å gjøre mest mulig for å holde energien oppe, selv om det frister lite å stå opp og jeg helst bare vil sitte med strikketøyet. Det som funket i dag var rett og slett et smilende egg, earl grey og stearinlys. En ny duk på stuebordet gjorde seg også, selvfølgelig.
Ingen er perfekte. Ikke du, ikke jeg, og ikke kjæresten min heller. Han er ikke den mest romantiske kjæresten, som overrasker med blomster og sjokolade. Han tenker ikke som meg og han mener ikke det samme som meg, heller. Han kan ikke lese tankene mine når jeg blir sint og kjerring, selv om jeg i øyeblikket tar det som den største selvfølge at han burde det. Han tar ikke ting så veldig høytidelig, og ikke seg selv heller.
Heldigvis!
Kjæresten min er en som er glad i meg, og viser det. Nødvendigvis ikke til alle andre, men til meg. Det er han flink til. Han er en som ringer og sier at han har en overaskelse til meg, og med det mener han ikke roser, men at han har ryddet og vasket fordi jeg skal komme på besøk. Omtenksomt, og det lover jo godt for fremtiden! Han er en jeg kan diskutere med, nesten alt, i det vide og det brede. Selv om vi ikke alltid er enige, er vi fornøyde med å være uenige. Like barn leker ikke alltid best. Kjæresten min prøver å gjøre det bedre for meg, selv om han ikke vet hvorfor jeg er sint. Hvis jeg er urettferdig sier han i fra og holder meg på jorda. Han er en som får meg til å le, av meg selv når jeg oppfører meg dumt og av situasjoner som kunne endt opp med å kjennes uutholdelige og fæle.
Åh, jeg kunne aldri sett for meg at jeg skulle få en så fantastisk kjæreste. Dessuten har han fregner på ryggen, så dette er definitivt en win-win situasjon!
...og julepresanger! Nå som det bare er en måned til adventstiden begynner har i alle fall jeg begynt å tenke på det. På denne tiden i fjor var jeg ferdig med halvparten av julepresangene. I år... Not so much. Faktisk ingen. Litt stressende, og det minsker antallet hjemmestrikkede gaver. Jeg får komme sterkere tilbake neste år. Selv hadde jeg satt kjempestor pris på å få:
Disse fine paraplyene fant Kristian da vi var på skogstur på fredag. De var litt frosne og medtatte, på vei til å bli dårlige, men de var gode nok til å ende i haregryta! Det virker nesten som om høsten er litt på hell, i alle fall i Feiring. Det ble merkbart kaldere for hver dag og snødde så vidt. Uansett, et bra resultat fra en koselig tur. Pelsen trives jo best i skogen, så han hadde for det meste nesa i bakken. Oss tobeinte fyrte opp varme og koste oss med sjokolade og kaffe. Åh, skogen er kanskje den beste plassen å slappe av!
Vel tilbake i Trondheim er det travelt i ukedagene. Jeg får leiligheten for meg selv til helga, så nå er planen klar. Det blir mye strikking og te i pysjen, mange stearinlys, (litt pensum), kjekslaging og kakebaking. Det er ikke så aller verst å slappe av i 12B, heller!
Noe av det beste jeg vet, det fineste som finnes, er systemer. Lister, sorteringer, inndelinger. Alle DVD'ene mine står alfabetisk etter tittel. Alle CD'ene etter artist, og etter utgivelsesår innad artist igjen. Alle bøkene alfabetisk etter forfatterens etternavn, og så etter serie og utgivelsesår. Jeg har lister over hvilke Mummikopper jeg har, hvilke bøker jeg vil lese, hvor jeg har vært, hvor jeg vil reise... Livet er mye vakrere når det er lett å finne fram, synes jeg. Misforstå meg ikke, jeg har ikke noe i mot rot. Jeg roter jo tross alt selv! Men, jeg er og blir avhengig av system. Så jeg innrømmer det. Når det kommer til gjenstander, er jeg en kontrollfrik. Derfor har jeg forvillet meg inn på bloglovin. Det er så systematisk og fint at jeg blir helt varm.
Så sitter jeg her og sukker og gjesper, alene hjemme. Hunden sover, han er sliten etter lange dager i skogen og er ikke helt i slaget. Det er hardt å være lovende jakthund! Denne jakthelga har vært veldig fin, og både to- og firbeinte har kost seg. Siden torsdag har det blitt tre harer, fine loser, pølser over bålet og mye tullsnakk. Helgens ultimate høydepunkt var Lyngs første los. Tenk, nå har lillepelsen begynt å bli voksen! Vi feiret med haregryte og Cognac. Helt passende, syntes vi.
Jeg er ikke helt i toppform selv etter helga, men jeg har sittet med ullklærne på i hele dag, i tilfelle noen skulle ringe og si at det blir harejakt. Jeg er helt klar til å skyte min egen harepus nå, men har ikke hatt flaksen på min side. Nå begynner det snart å mørkne der ute, så det er nok bare å bli sittende i godstolen og fyre i ovnen. Kanskje i morgen?
I mellom skolearbeid, klesbretting og setting av pizzadeig prøver jeg å leke mest mulig med Lyng. Han begynner å nærme seg full høyde, men er fortsatt herlig klumsete og vimsete. Pelsen har blitt kjempelys og han blir bare mindre og mindre droplete. Vi håpet på at han kom til å bli mørkere og mer droplete, men nå blir han i det minste klassisk dunker. I dag gikk vi ut i morgensola, det var rim på gresset i skyggen og duggvått på bakken. Hva er vel bedre enn å leke med harepusen, springe villmann og øve på innkalling når det er så fint ute?
Av og til er kake helt nødvendig. Dette er kanskje tidenes letteste sjokoladekake, og det passer jo bra på late dager der en faktisk har tid til å bakelere litt. Jeg har lært av erfaring at det alltid lønner seg å skrue på ovnen først, så sett den på 225 grader. Tanken på å spise kakerøre er fristende, men den smaker best mens kaken er i ovnen (jeg prøver å overtale meg selv). Uansett! Du tar
og blander det godt sammen, det tørre først, selvfølgelig. Så har du røren i en rund kakeform og lar den kose seg i midten av ovnen i 20 minutter. Avkjøl, pynt og nyt! Avkjøling og pynting er valgfritt.
Si hei til Lyng. Han er en dunkergutt med sterke meninger og en svakhet for griseører og harepuser. Tenk at et lite nurk kan bli så stort på så kort tid. Valper vokser dessverre med rekordfart. Den gode valpelukten er borte og jeg savner babypreget, babypelsen, babynykkene. Nå har Lyng blitt hele 20 uker og han er en kjekk ung kar. Det er alltid like spennende å se ham etter en uke eller to borte, og å, som jeg savner ham. Nå er det tre uker siden sist. Alt for lenge!
Sover til ti over ti, typisk søndag. Gidder ikke å dusje, typisk søndag. Tømmer pappsøpla, typisk søndag. Skriver pakkeliste, typisk søndag. Prokrastinerer, typisk søndag (alltid).
Nå trenger jeg en typisk mandag og så, en herlig tirsdag med fly, kjæresteklemmer og valpekyss.
Dette våknet jeg til i morges. Det har vært frostnatt, så jeg kunne nesten speile meg i rim på terrassen. Høst til vinter er kanskje naturens fineste overgang, og jeg blir mer og mer glad for den hvert år. Et stort minus, derimot, er at skjorte og høye heler ikke passer helt sammen med vintervær. Jaja!
Bare én uke igjen til jeg kan puste ut og reise hit igjen, minus snø. Det blir godt å komme ut, i skogen og langs vannet, foran bålet. En hel uke, nesten som en liten ferie. Jeg gleder meg til å kose med valpen min, kose meg med kjæresten, få tid til bare å være. Det er spennende å bo i by fra tid til annen, men maset tar meg fort igjen. Akkurat nå lengter jeg veldig til valp og grønne skoger.
Jeg føler meg tynget ned av den gamle bloggen. Jeg vil så gjerne skrive, ta bilder, dele, så jeg flytter virksomheten hit. Blanke ark, og alt det der. Her vil du finne en relativt egoistisk blogg, så jeg er vel som de fleste andre bloggere.
Jeg heter Thea, er 21 år gammel og fulltids-student. Jeg kommer fra Stavanger, bor i Trondheim og har kjæreste og hund i Feiring (et fint lite sted ved Mjøsa). Ambisjonen for denne bloggen er at det kan være et sted å legge i fra meg tanker. Om det så er koselige, vonde, vanskelige, smilende, morsomme, kjærlige tanker. Jeg legger nok i fra meg noen bilder, også.
