Et bilde tatt fra Bjørndalsnuten i Rogaland, på en nyttårstur med pappa og Luke. En sur og kald, men veldig fin dag, i 2007. Det andre året mitt på videregående. Jeg gikk i en veldig fin klasse, og hadde veldig gode venner. I dag er de vennene veldig, veldig gode venner. Jeg tenker faktisk tilbake på årene på videregående som noen av de kjekkeste årene i mitt liv, selv om den personen jeg var da ikke var den samme som jeg er nå.
Fra da til nå har personligheten min utviklet seg, stilen min endret seg og ikke minst endret planene seg. Jeg skulle jo studere i utlandet. Aberdeen, kanskje Tokyo eller London. Medisin, så psykiatri, eller kanskje patologi (ja, jeg kan fortsatt tenke meg å bli patolog, egentlig). Nei, profesjonsstudiet i psykologi, eller kanskje veterinærhøgskolen. I det minste et studie med høye karakterkrav. Reise mye, oppleve nye ting, møte nye mennesker. Jeg ønsket meg en kjæreste, gjerne en engelsktalende mann, høy og mørk og noen år eldre enn meg. Leilighet i en storby, kafélivet, utesteder og fine restauranter. Designersko, kvalitetsklær, rosebuketter overalt. Jeg ville ut av landet og aldri flytte tilbake igjen. Jeg hadde høyere krav til meg selv og var nok mer overfladisk.
Ja, planene endret seg drastisk. Jeg bor fortsatt i Norge. Studiet mitt tok det et halvt år å forstå, og jeg klarer fortsatt ikke å forklare hva jeg gjør for andre. Jeg er i et avstandsforhold (med en østlending, attpåtil), men jeg ville aldri byttet ham mot noen annen. Jeg veksler mellom to liv; kjærestelivet i Feiring og studentlivet med vennene i Trondheim. Det er ikke alltid like enkelt, men det gjør livet litt mindre ensartet og tiden går. Av og til forstår jeg ikke hva vi tenkte på, men det kjennes rett og vi holder ut. Vi kjøpte hund, folk tvilte på avgjørelsen, men pelsen er familie nå. Jeg er lei av å bo i by og lengter til skauen. Derfor passer planen om å kjøpe hus i Feiring når jeg er ferdig her utmerket. Det er merkelig nok bare ett og et halvt år til, ganske skummelt og uvirkelig, men veldig, veldig fint.
Alt går veldig fort og plutselig er jeg ferdig. Hvis alt går etter planen blir det bygdemenneske av meg, men det er helt greit. Så lenge vi har vårt eget hus med utsikt, litt som den fra Bjørndalsnuten, kan jeg være fornøyd. Invitere venner på middag, sitte i hagen og se på utsikten. Det er en del av drømmen. Det er jo ikke lenge til en gang, hvis alt går etter planen.
På toppen med Luke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar