Et bilde tatt fra Bjørndalsnuten i Rogaland, på en nyttårstur med pappa og Luke. En sur og kald, men veldig fin dag, i 2007. Det andre året mitt på videregående. Jeg gikk i en veldig fin klasse, og hadde veldig gode venner. I dag er de vennene veldig, veldig gode venner. Jeg tenker faktisk tilbake på årene på videregående som noen av de kjekkeste årene i mitt liv, selv om den personen jeg var da ikke var den samme som jeg er nå.
Fra da til nå har personligheten min utviklet seg, stilen min endret seg og ikke minst endret planene seg. Jeg skulle jo studere i utlandet. Aberdeen, kanskje Tokyo eller London. Medisin, så psykiatri, eller kanskje patologi (ja, jeg kan fortsatt tenke meg å bli patolog, egentlig). Nei, profesjonsstudiet i psykologi, eller kanskje veterinærhøgskolen. I det minste et studie med høye karakterkrav. Reise mye, oppleve nye ting, møte nye mennesker. Jeg ønsket meg en kjæreste, gjerne en engelsktalende mann, høy og mørk og noen år eldre enn meg. Leilighet i en storby, kafélivet, utesteder og fine restauranter. Designersko, kvalitetsklær, rosebuketter overalt. Jeg ville ut av landet og aldri flytte tilbake igjen. Jeg hadde høyere krav til meg selv og var nok mer overfladisk.
Ja, planene endret seg drastisk. Jeg bor fortsatt i Norge. Studiet mitt tok det et halvt år å forstå, og jeg klarer fortsatt ikke å forklare hva jeg gjør for andre. Jeg er i et avstandsforhold (med en østlending, attpåtil), men jeg ville aldri byttet ham mot noen annen. Jeg veksler mellom to liv; kjærestelivet i Feiring og studentlivet med vennene i Trondheim. Det er ikke alltid like enkelt, men det gjør livet litt mindre ensartet og tiden går. Av og til forstår jeg ikke hva vi tenkte på, men det kjennes rett og vi holder ut. Vi kjøpte hund, folk tvilte på avgjørelsen, men pelsen er familie nå. Jeg er lei av å bo i by og lengter til skauen. Derfor passer planen om å kjøpe hus i Feiring når jeg er ferdig her utmerket. Det er merkelig nok bare ett og et halvt år til, ganske skummelt og uvirkelig, men veldig, veldig fint.
Alt går veldig fort og plutselig er jeg ferdig. Hvis alt går etter planen blir det bygdemenneske av meg, men det er helt greit. Så lenge vi har vårt eget hus med utsikt, litt som den fra Bjørndalsnuten, kan jeg være fornøyd. Invitere venner på middag, sitte i hagen og se på utsikten. Det er en del av drømmen. Det er jo ikke lenge til en gang, hvis alt går etter planen.
Jeg er fortsatt i live, hvis noen lurte! Det har ikke blitt mange skriveriene fra denne kanten den siste tiden. Det er flere grunner til det (ikke særlig mange gode), men hovedgrunnen er at jeg ikke blir fornøyd med bildene jeg tar. Objektivet mitt er ikke bra nok for innendørsbruk og dårlig belysning, og jeg nekter å bruke blitz. Derfor er det meste jeg vil fortelle om noe jeg faktisk ikke kan ta greie bilder av. Stusselig! Nytt objektiv får bli en prioritering framover. Bildet over er det eneste klare bildet av hunden fra denne helga. Det illustrerer i det minste det fine vinterværet!
Uansett er det egentlig litt av hvert å fortelle. Her er en liten oppsummering av hva den siste tiden har brakt med seg for meg:
desember og advent, mitt julehjerte gleder seg!
fra 1. desember til i dag har jeg vært i Feiring med kjæresten og Lyng. Vi har hatt det kjempefint, med en koselig tur til Oslo, pepperkakehusbaking (fint ord?), svenskehandel for min del, to trivelige jaktdager i skauen og noen episoder Desperate Housewives
Lyng har hatt sitt første møte med snø, en artig opplevelse! Dette kalde og hvite er visst tidenes morsomste opplevelse, synes han
kaféturer med fine jenter
julemusikk, julemusikk, julemusikk!
Nå skal jeg nyte årets siste dager i Trondheim. Snø og en fullstappet timeplan hjelper!
Å, for en fantastisk start på årets advent! 1. advent våknet jeg til snø, tente det første lilla lyset og spiste klementiner. Det gjorde godt med en avslappende dag i sofaen etter ei travel og fin helg med slekta. Nå jeg gleder meg litt ekstra til å feire jul hjemme, med Tre nøtter til Askepott, pinnekjøtt og faktisk kjæreste- og hundekos! Det blir ekstra stor stas, og det er lenge siden jeg har gledet meg like mye til jul som jeg har nå. Denne kvelden har gått med til å pakke inn to fine julepresanger mens Hans Rotmo sang Vårres jul i bakgrunnen. Jeg er jo tross alt i Trøndelag!
Nå har Lyng blitt seks måneder gammel. Han er en veldig snill og tålmodig valp, og tolererer det meste. Han kan sitt, bli, ligg og kommer når vi roper, men han forstår ikke helt rull rundt enda. Han er stor og fin og kommer til å bli mye større og finere. Denne helgen var den første valpefrie helgen vår siden vi kjøpte ham i sommer. Veldig spesielt. Det manglet liksom noe. Jeg savnet ham nok mer enn Kristian, som tross alt har ansvaret for ham hver dag. Likevel var det godt å slippe å gå ut på tisseturer i hagen, lufteturer langs veien og bare bruken tiden på oss. Helgen i Stavanger gjorde godt, men neste gang vi treffes er jeg veldig glad for at Lyng skal være med oss. Vi føler oss alt for unge til å få barn, så det er veslepelsen som gjør oss til en slags familie. Han er bare god, rett og slett.
Så selv om vi setter pris på alenetiden, har vi selvfølgelig tenkt å gjøre det vanskeligere for oss selv når vi får flyttet sammen. Vi (les: jeg) er valpesyke og må ha en til. Jeg klarer ikke å se for meg et liv uten hund, og må jo ha minst to slik at den første hunden ikke blir ensom om dagen. Bra logikk, ikke sant?
Enn så lenge er vi fornøyde med bare Lyng. Her er vår fine pels fra da vi hentet ham til i dag:
Liten og lodden og åtte uker gammel. Han passet perfekt i armkroken, spiste fire ganger om dagen og sov mye. Den første tiden da han ikke lød navnet sitt var mest strevsom. Det ble mye løping og henting, for små valper kommer seg fort ut gjennom gjerdet, gitt.
Litt mer moden og litt mindre lodden, men fortsatt valp. Elleve uker gammel var han endret utseendemessig og begynte å vise personligheten sin. Han virket som en bedagelig skøyer, men ville heller leke enn kose.
Ved seks måneder er han roligere og voksnere, både utseendemessig og i oppførselen. Pelsen er grovere og han lukter mer hund. Han er så lettvint at det er lett å glemme at han faktisk er valp fortsatt. Nesen har begynt å bli søt og rosa. Han ligger gjerne på fanget hvis han er litt trøtt, selv om han ikke passer så godt der lenger. Harehunden i ham vises mer og mer nå. Han er dessuten sykt fin!
Jeg kjenner en heldig gutt som får pakkekalenderen sin i kveld. Noe å glede seg til hver søndag i advent, en-to-tre-fire små pakker som kanskje gjør dagen litt lysere og finere. Nå er pakkene stuet ned i kofferten min, sammen med toalettsaker, truser og høyhælte sko. Snart skal jeg fly til Stavanger for å tilbringe helgen med kjæresten, familien, hunden og mitt elskede Kaizers Orchestra. Gleder meg!
En sang jeg stadig kommer tilbake til. Mens jeg venter på bussen, sitter i flyet og ser på skyene, på ryggen i senga, når det snør, når det regner, når jeg soler meg på terrassen. Jeg tror den har blitt en favoritt.
